Hegeth

Etter intens jobbing og 2 års skolegang på deltid med 140 vakter i praksis har jeg nå endelig vært igjennom 3 intense dager med fagprøve i helsearbeiderfaget :)

med MEGET GODT resultat!!!  Gir meg en god klapp på skulderen nå, syns jeg fortjener det :)

Redningen min var at jeg var rolig og tok en dag av gangen og tenkte at jeg bare måtte prøve å gjøre mitt beste og ikke btenke på at sensorene fulgte med på hvert minste skritt jeg tok...

Jeg ble skikkelig grillet på muntlig i forhold til sykdomslære, og lover og regelverk, dette fordi jeg evaluerte meg selv etter gjennomføringen hvor jeg da så at jeg ikke var fornøyd med hvordan jeg knyttet sykdomslære inn i begrunnelsene i tiltaka og observasjonene.. Hadde det viktigste med da selvfølgelig :)

Jeg fikk to tunge pasienter , den ene med passiv heis og den andre med aktiv heis. Hvor da begge hadde hatt hjerneslag, hadde operose, den ene hadde også kols.

 Så det var ikke så mye jeg fikk vist i tiltaksplan utenom dette :P Men jeg er strålende fornøyd med resultatet, og jeg har ikke gjort noen feil :) svarte riktig og forklarte på en bra måte i muntlig høring og reflekte bra :)

 Så ja jeg er kjempe stolt, men tror nok ikke det har helt godt opp for meg enda at jeg nå faktisk er Autorisert Helsefagarbeider :)

Dagen etter skulle jeg på min siste dag på medisinkurs og tror du ikke sjefen på sykehjemmet ringte meg og spurte om jeg kunne jobbe kvelen den dagen med å ha ansvaret for medisinene !!! Ble kasta rett ut i det gett :) Men dette gikk også veeeldig bra :)

 Elsker å lære når jeg har ett press liggende over meg, og elsker å vise hva jeg er god for og hva jeg er dyktig til!

Og midt oppe i alt dette har jeg gjennomført grunnopplæring i Hjelpekorpset og fått godkjent både teori og praksis!!! Så jeg er også nå Autorisert førstehjelper i Røde Kors :)

Godt å vite at jeg har nådd alle mål jeg har satt meg de siste 2 årene, med brask og bram :D:D:D:D

Så dag har jeg tatt en velfortjent fri dag hvor husmor pliktene kaller, før jeg skal ut ikveld med mannen i mitt livog feire :D:D:D:D:D



Da er det på tide å tale min mann sak her.. Eller det vil si fremme hans blogg side..

Min mann har blogget like lenge som meg, men jeg har flere tilhengere enn han :P

Poenget mitt er dette: Minn mann er en engasjert mann som elsker å skrive  og utdype meniner og tanker om det meste.

Han er enormt dyktig til å skrive og jeg forstår faktisk ikke hvorfor han har så få treff i statistikken som han har..

Jeg har testet dette ut på min blogg hvor jeg har postet 2 innlegg som han har skrevet for å se om det kommer reaksjoner på det som blir skrevet..

Og jeg må si at det som skjedde overassket meg veldig!

Besøkende føk i været.. ja kansje ikke såå veldig mange som kommenterer, men det er maaange lesere.... og på min mann sin blogg er det oppe i maks 5 besøkende pr dag...

Jeg har rett og slett ikke ord.

Ja så er det ting som skjer rundt NAV igjen, for nå skal det bli strengere sies det. Politikerne roper høyt om at det er for lett og at det er for mange som får hjelp fra NAV, og Erna Solberg snakker om en minste sats på 70 kr dagen. Hun mener at det er for mange trygde snyltere og unge mennesker som utnytter NAV, og derfor må det bli vanskeligere å få støtte/hjelp fra NAV. Videre blir det sagt i fra NAV sin side at man i fremtiden må i større grad vær villig til å flytte på seg for å få jobb eller miste støtten/hjelpen.
At det finnes de som utnytter NAV er det ingen tvil om og på ingen måte er det riktig. Men det er så utrolig lett for en person som Erna Solberg å sitte på sin høye hest å kritisere, det av den grunn at hun ikke er i nærheten av vite hvordan det er å måtte søke hjelp/støtte hos NAV. Hun vil ei heller noen gang komme den posisjonen at hun vil oppleve de samme problemene som andre opplever når de søker om hjelp. For om Erna Solberg skulle noen gang være så uheldig at hun kommer i en situasjon hvor hun må søke hjelp hos NAV, så vil hun få det kastet etter seg. Hvorfor? Rikskjent person med kontakter innen for makt eliten i politikken!! Så kjangsen for at Erna Solberg skal oppleve dette, vis hun mot alformodning skulle være så uheldig, er liten til ingen.
For vis Erna tror at det bare er å tusle ned på et NAV kontor og levere en søknad og vips så får du hjelp, ja da er hun ikke bare på ville veier nei hun så langt unna realiteten som over hode mulig. Det finne mange eksempler i media på hvor lite velfungerende NAV er og hvor mange som ikke for den støtten/hjelpen de har krav på. Være seg sosial hjelp, pappa permisjons penger, arbeidsledighets trygd, uføre trygd, syke penger osv. NAV er system med overvekt av mennesker som ikke kjenner loven og rettighetene til brukerne og som ikke får kursene de trenger for å gjøre jobben de er satt til. Hvor opp til flere av de virker som at de har en misjon som handler om å knekke de som søker om støtte og hjelp. Dette gjelder ikke alle men dessverre er de som er der for hjelpe unntakene som bekrefter normen i NAV.
Som sagt finnes det ingen tvil om at det finnes mennesker som utnytter systemet og ja uten tvil er det feil. Men er de som jobber ved NAV kvalifisert til å ta en slik avgjørelse? Vel flere av de som jobber der mener helt klart det og det helt uten å ha en utdannelse som de kan støtte seg på. Så er det lurt og riktig å gi disse menneskene mere makt og større spillerom for avgjøre hvem som skal få hjelp eller ikke?
NAV selv sier at folk i fremtiden må være mer innstilt på flytte på seg for å få jobb, og vis de ikke vil det ja da vil de heller ikke få støtte fra NAV lenger. På en måte er jeg ikke uenig akkurat dette, for personer som er barnløse bør ikke ha problem med å flytte på seg. Ei heller bør småbarns familier ha problem med det, vis man ser helt svart hvit på det. Dessverre er det ikke alltid like lett som det er sagt og ei heller så enkelt som NAV skal ha det til. For hva om en familie har 3 barn og følgende er status for familien: 1 barn er felles og de to andre kommer fra tidligere forhold fra begge parter. Med andre ord er det ikke en familie man skal ta hensyn til men til sammen 3 familier. Er det noen som helst grunn til å tro at NAV vil forstå at det å flytte på seg da vil kanskje være en smule komplisert? Det lette og greie svaret ville vært ja og selvfølgelig hadde NAV tatt hensyn til dette. Mens det ærlige svaret nok er at det ikke hadde blitt tatt hensyn til, og at beskjeden vil ha vært: flytt eller mist støtten. Med andre ord (i værstefall) flytt så langt vekk fra to barn at dere ikke vil få muligheten til å se de mer enn i skoleferier, så sant den nye jobben din ikke krever at du skal jobbe i disse feriene da. Nå ville nok Erna og sjefene i NAV sagt at sånn skal det selvfølgelig ikke bli og at det selvfølgelig vil blitt tatt hensyn til. Men det er så utrolig lett å si når ikke du er i nærheten av å ta avgjørelsen er blir stilt ansvar for den, mens sannheten denne avgjørelsen vil bli tatt av uutanende og ukurset personell hos NAV.
Så med andre ord: Jeg syns direkte synd på de som er avhenging av NAV og ikke minst de i fremtiden som blir avhenging av NAV. For vis det Erna Solberg og NAV toppene blir virkelighet, så vil enda fler en de som i dag sliter med NAV få det enda vanskeligere.
Noe av problemet er at dette er to egget sverd, på den ene siden har du de som utnytter systemet og på andre siden de som er avhenging/har krav på støtte/hjelp. At et slikt regelverk blir innført vil kanskje bidra til at de som utnytter systemet slutter å gjøre det. Selv om jeg tror at de da heller vil finne andre måter å benytte seg av det. Mens de som er avhening eller som har krav på bistand/støtte vil skadelidende av et slikt regelverk.
Mitt forslag til Erna og NAV toppene er: Utdann og kurs de dere har i jobb, slik at de faktisk er kvalifisert og har ballasten som kreves for å ta slike avgjørelser. Rydd i egne rekker og fjern de som er det for å skape problemer for søkerne (problemet er vel at da mister de omtrent halve potten av arbeidstakere som igjen da vil bli brukere av NAV), ansett mennesker som har relevant utdannelse og kjennskap til lover og rettigheter.

Skrevet av Heges mann Viggo Frantz ( Dette ble postet her siden min kjære tydeligvis har flere tilhengere enn jeg har :P ) Hvis oen ønsker å sjekke min blogg er den : vfrantz.blogg.no

Mens jeg har jobbet i de ulike praksis stedene er det noe jeg har hørt gjennom hva kollegaer har snakket seg i mellom, når jeg har observert hvordan kollegaer snakker med og til pasienter og det er spesielt på hvordan man skal kommunisere med mennesker som har ulike former for demens.

Uten tvil har jeg selv observert positive samt negativ kommunikasjon og holdninger til demente pasienter. Dette ofte pga uvitenhet til hvordan man skal føre en samtale med en som har diagnosen dement. Mye av det jeg har sett og hørt har sjokkert meg, men siden jeg da har vært i praksis og dette har vært med pasienter jeg ikke hadde så mye å gjøre med, har mine bekymringer og kommentarer til kollegaer og avdelingsleder ikke vært av betydning siden jeg er den som er ufaglært. Dette har gjort at jeg har følt meg maktesløst i mange situasjoner. Dette er egentlig ett veldig tabu tema å ta opp innenfor helsevesenet i hvert fall når en kommer som ?fersk i gamet? og flere av kollegaene er av den gamle sorten som ikke ønsker å ta imot råd evn bekymringer fra ufaglærte. Det blir som om jeg som helsefagarbeider elev ikke har noe å si siden jeg er ufaglært. Dette er en holdning som er veldig skremmende i en instutisjon. Spesielt fordi at ofte trengs ofte ting å se litt ann i en annen vinkel, for å få en forbedring på mange områder. Men ofte så er rutinene som har vært i mange år ofte grodd litt fast og nye innspill fra nylærte kan ofte være litt skremmende. Men jeg vet at flere instutisjonen virkelig begynt å ta tak i dette for å bedre situasjonen til ansatte og pasienter. Jeg ønsker å bidra til at pasienter spesielt de som har utviklet demens som jeg har valgt å basere min oppgave på, skal få en forutsigbar hverdag hvor de opplever trygghet og respekt også på dårlige dager. Det finnes mange faglærte og ufaglærte som egentlig ikke har noe i helsesektoren å gjøre fordi de opptrer uproffesjonelt ovenfor pasienter og pårørende. Jeg ønsker å gjøre en forskjell slik at demente opplever å få forhøyet livsglede, opparbeider seg en god rutine i hverdagen, mottar respekt og empati fra meg som helsefagarbeider.

Det som er 100 % sikkert er at kommunikasjonen spiller den største rollen av alle, da dette er noe vi bruker hele tiden til pasienter for å:

-           skape trygghet, bygge opp tillit, vise respekt, vise medfølelse og vise empati

Men kommunikasjonen er noe som også er meget viktig i forhold til sykepleien til en pasient. Dette fordi vi oppfatter hvordan pasienten har det fysisk, psykisk, åndelig og mentalt. Mens vi kommuniserer med ulike pasienter oppfatter vi det helhetlige menneske. Kommunikasjon er faktisk en forutsetning til å inneha livsglede og for å overleve. Dette fordi vi alle er avhengig av kommunikasjon for å opprettholde kontakt med andre som familiemedlemmer, venner, bekjente. Dette går også på hvordan det sosiale liv kan opprettholdes på en best mulig måte.

Hvorfor kommuniserer vi? Jo, det gjør vi for å:

-          Gi og innhente informasjon

-          Formidle opplevelser og reaksjoner

-          Gi respons til og fra hverandre

-          Gi uttrykk for holdninger og meninger

-          Påvirke hverandre

Kommunikasjon med andre er viktig for å utvikle oss og for å få ett følelsemessig og sosialt samvær, det er da vi føler at andre bryr seg om oss og at vi er en del av familien, vennskap og samfunnet. Eldre får ofte redusert kontakt pga mange årsaker som at barn og barnebarn får mindre tid til å besøke dem, de flytter inn på instutisjon / omsorgsbolig, eller at sykdommen blir mer fremteden slik at de isolerer seg mer og mer. Det er her helsefagarbeidere spiller en stor rolle for pasienter/brukere for å forebygge at pasienten utvikler depresjon og angst. Og for å hjelpe dem med å opprettholde kontakt med familie og venner som gir dem en stor livsglede. Over lengre perioder er det vi helsefagarbeidere de eneste menneskene pasientene har daglig kommunikasjon med, og derfor er det viktig at vi ser pasientene der dem er akkurat nå. Med god kommunikasjon med pasienter bidrar vi til at pasienter føler at de har verdi og at de har noen som bryr seg om dem. De ser at vi helsefagarbeidere ønsker at de skal ha det bra i både non verbal og verbal kommunikasjon.

Kommunikasjonen med demente pasienter

Det fins mange ulike grunner hvorfor mange som jobber i helsevesenet syns det er vanskelig å kommunisere med pasienter som har demens. Dette kan være for at det lett blir misforståelse mellom helsefagarbeidere og den demente pasient eller at det som helsefagarbeideren snakker om med en pasient ikke blir forstått på riktig måte. Her kommer kompetansen til helsefagarbeideren veldig godt frem i form av at de skal opptre på en trygg måte, være tålmodig ovenfor den demente, Snakke med enkle ord, ikke gi den demente flere valg, heller da ja og nei spørsmål. For det kan være at den demente ikke vet hva dem svarer og blir forvirret ved valgmuligheter. Det er også viktig at man alltid under rapportering forteller hva som er blitt gjort evn sagt, hvilke observasjoner som er gjort om hvordan dagsformen til pasienten er slik at andre kollegaer som kommer etter deg vet hvordan pasienten er og hva som er blitt gjort etc. Men det er også viktig å understreke at det å synse er noe som ikke er aktuelt å gjøre. Det skal være konkrete ting som er aktuelt som skal deles. Man må også huske på at helsefagarbeidere kan oppleve situasjoner forskjellig. Så selv om en person forteller negative ting om hvordan en pasient er og oppfører seg, skal man starte en arbeidsdag med ?blanke ark? ikke la noe fra hvordan en opplever situasjonen henge igjen når du skal inn til pasienten. Man skal også la privatlivet ligge slik at ingenting hindrer deg i å gjøre den jobben du skal gjøre til det beste for pasienten.  Noe man alltid skal ha meg seg i en jobbsituasjon med demente er at de husker veldig dårlig og kan spørre flere ganger daglig om hvor de er hen, hvorfor de er akkurat der da, de kan snakke om fortiden og om personer som har gått bort som om det skulle vært nåtid, fordi de ikke husker hva som har skjedd. Her er det viktig å møte pasienten der han/hun er i den tidssonen dem er akkurat der og da. Ved å f.eks å si at mann din er død han og du bor på sykehjem, kan det fremkalle en ny krise og sorg, fordi pasienten da opplever alt på nytt igjen. Det er mange som mener forskjellig om hvordan man skal håndtere en slik situasjon. Jeg husker selv en pasient jeg hadde med å gjøre på mitt første praksis sted. ?Hun hallusinerte veldig og hadde Alzheimer. Jeg snakket mye med henne om ting som opptok hun der og da når hun var urolig og snakket om fortiden sin, for så å gå en tur med henne i gangene og ut i sansehagen. Hvor jeg da snakket om hvor hun hadde vokst opp hen, om barna hennes, og barnebarna.. Og da oftest kom enkelte minnene frem for henne av seg selv uten å ha blitt påmint om dette av meg som helsefagarbeider. Da kunne hun begynne å fortelle om hvordan hennes foreldre og mann døde.?  Men slik er det også ofte med eldre demente personer. Når man snakker om ting i fortiden, kommer de som regel på andre ting selv.  Ofte steder og hendelser som har vært viktige i deres liv. Det er bare noe dem glemmer etter hvert, mens enkelte minner som kommer frem, kan gjøre at de husker deler av ting og hendelser som har skjedd for mange år siden. Men dette er ikke noe som fungerer med ting og hendelser som har skjedd etter at pasienten utviklet demens. Det er viktig at jeg som helsefagarbeider bruker min lærdom og kompetanse til å forutse hvordan den demente kan reagere på hvordan jeg er, hva jeg sier og gjør. De husker som regel ikke hvem  vi er, derfor er vi for dem totelt fremmende. Derfor er det også viktig å fortelle dem hvem vi er og hvorfor vi er her etter at vi har banket på døren dems før vi går inn til dem. Dette er også noe som gjør at de vil føle trygghet og opplever at vi respekterer dem og deres hjem. Det er også viktig at jeg som helsefagarbeider og andre kollegaer har ett åpent sinn til hverandre og viser respekt og trygghet, dette fordi demente pasienter oppfatter hvordan vi er mot hverandre og mot andre pasienter. Dette kan være helt avgjørende om pasienter føler seg trygge og ivaretatt.

 Min interesse for dette er jo mye basert på hvordan min svigerfars situasjon da han hadde diagnosen alzheimer og vaskulær demens i en alder av 67 år. I løpet av 9 år har jeg sett fremdriften av da han hadde noen symptomer hvor han bodde i sitt eget hus, til han ble hjelpetrengende og bodde først 2 år hos min svigerinne og hennes familie før han for 3 år siden måtte overflyttes til sykehjem siden min svigerinne ikke turte å ha han hjemme lengre pga enkelte situasjoner som oppsto. Mens han bodde de siste 3 årene på sykehjem var leger og sykepleier i villrede, fordi han han hadde alt av symptomer og prøvene visste at han hadde begge sykdommene, men prøvene viste også at han egentlig ikke hadde sykdommene så sterkt som symptomene tilsa. Som tilsier at vi som pårørende var i en daglig kamp mot helsevesenet i skotterud for at Torbjørn skulle få den oppfølgingen, behandlingen han trengte. Noe som ikke skjedde før de siste 6 mnd før han sovnet inn. Jeg takker min svigerfar for at jeg har fått denne sterke interessen for å lære mer for å kunne hjelpe andre som har disse sykdommene og også pårørende om hvordan de skal være ovenfor den demente. Før jeg begynte i denne utdannelsen ønsket jeg å jobbe med eldre mennesker, men etter at jeg har nådd midt mål om fagprøve, vil jeg sette fokus på å spesialisere meg innenfor eldre omsorgen og psykiatri. 

Hvordan bør en helsefagarbeider være ovenfor sine pasienter og hva mener dere?







Ikke nok med alt jeg har å styre med for tiden har jeg nå meldt meg inn i hjelpekorpset i Røde Kors. Dette fordi jeg har snakket i mange år om å gjøre dette. Jeg vil ha noe mer i livet enn de vanlige rutinene med  jobb, mann og barn.. Jeg vil gi til samfunnet og lære meg til å bli ett enda bedre medmenneske.

I 2 helger nå har jeg vært med ett intensivt førstehjelpskurs som foregår over 30 timer. Og det har vært mye teori, ringøvelser med poster, tett fulgt opp av veiledere og en avsluttende eksamen i både teori og praksis.

Det har vært mye tårer, nervøsitet, usikkerhet, slit, pågangsmot og ikke minst omtanke....

Jeg har møtt mange herlige mennesker som jeg virkelig respekterer høyt og som jeg ser frm til å bli enda bedre kjent med.. Noen jeg kan nevne er Line, jørn, jonas, ole-morten, may helle, tone, jenny, christian, geir, ida, silje og en el bråte med mennesker til :)

Vi har vært gjennom enormt mye i livreddende førstehjelp som : HLR, brannskader, forgiftninger, bevisstløse, livløse, bruddskader, akutte sykdommer, store og små blødninger, forfysnings skader, sideleie, forbindinger, kjeveløft og mye, mye mer :)

Avsluttende eksamen var det 60 spørsmål og man hadde lov til å ha 20 feil. Jeg fikk 10 feil på denne og er overlykkelig siden jeg vet om flere som har vært i hjelpekorpset i mange mange år som fikk like mange feil som meg :P

Som andre eksamener er det også andre som ikke kommer seg igjennom og stryker, men de får ihvertfall kommet opp engang til innen noen uker. Stryker man da er man ute tror jeg.. Man må virkelig kunne det man skal gjøre for det står tross alt på liv og død for veldig mange vi møter......

Den praktiske delen av eksamen foregågikk over 3 poster... Denne ganger var vi innom HLP på tilsynelatende livløse personer midt i byn, Bevisstløs person i skogen som man må snakke med, følge med puls og pust og legges over i sideleie, og Pulsåre blødning på håndleddet med myyyyyye blod forårsaket av en sløv sag, som man skulle stoppe blødningen, og forbinde, holde blødningstedet over hjertet og være der for å berolige til hjelpen kom.

Husk å SE-LYTT-TA PÅ!!!!

Hjertekompresjoner 30 stk * 2 innblåsinger med to hender mellom brystvortene, bøy hodet tilbake og knyp for nesa.

Hjertekompresjoner 30 stk * 2 innblåsinger med en hånd på barn over 1 år, bøy hodet litt tilbake og knyp for nesa.

Hjertekompresjoner 30 stk * 2 innblåsinger med 2 fingre og innblåsingene skal du kun blåse litt luft inn, husk å ha munn over både nese og munn! og ikke bøy hode tilbake da nakken da kan knekke på spedbarn fra 0-1 år.

Pulsåreblødninger skal alltid heises over hjertenivå, siden blodet da kommer raskt og støtvis ut. Trykk og forbinder hardt!

Fallulykker må man passe godt på hode og nakke ved forflytninger.

Trafikkulykker: Husk å sikre stedet først med trekantskiltet og deg selv med vest,Ring 1- 1- 3 informer hvem du er, hvor du er og hva som har skjedd. slå av motor og legg nøkler på taket og slå på varsellys. sjekk hvor mange som er i bilene, hvor mange biler som er involvert. Ring 1 - 1 - 3 for å gi videre den informasjonen som du har funnet ut om personene i bilene slik at ambulanse teamet vet hva de har å jobbe med når de kommer. De med uten pust eller pustevansker er første priotering før blødninger. Frie luftveier er livsviktig før videre behandling!

Sirkulasjonssvikt oppstår ofte ved blødninger både ytre og indre, det kan også betu at hjernen for for lite oksygen gjennom blodet.

Symptomer: blek- kald- klam

Ofte blålig rundt munnen og neglrot på fingrene.

JEG BESTO! Som tilsier at jeg nå er i hjelpekorpset i Fredrikstad/Østfold :)

Noen andre som har erfaringer i røde kors som er inntressert i å dele?

Denne er bare helt nydelig!

Med denne lille historien, vil jeg gjerne minne oss alle på at vi er gull verdt, selv om vi kanskje ikke er helt perfekte...

En bonde hadde noen valper han måtte selge.

Han malte et skilt som averterte 4 valper til salgs, og spikret det på enden av gjerdet sitt. Mens han spikret opp skiltet kjente han noe som nappet i overallen. Han så ned og inn i øynene på en liten gutt.

"Unnskyld", sa gutten " Jeg ... ... vil kjøpe en av valpene dine ".

"Vel " sa bonden mens han tørket sin svette nakke, " Disse valpene har flott premierte foreldre og koster veldig mange penger."

Gutten så ned et øyeblikk. Så gravde han dypt ned i lomma, og dro opp en håndfull av mynter og sa: " Jeg har 9 kroner. Er det nok til å ta en titt? " "Selvfølgelig" sa bonden, og gikk bortover mens han plystret.

"Kom, Dolly!" ropte han. ... Ut av hundehuset kom Dolly løpende med fire hårete nøster hakk i hæl. Den lille gutten presset ansiktet sitt mot nettinggjerdet og gjorde store øyne. Mens valpene nærmet seg gjerdet fikk gutten se en bevegelse ved hundehuset som fanget hans interesse

Sakte men sikkert stabbet det frem enda en pelsball, betydelig mindre enn de andre valpene. Den gjorde sitt beste for å holde følge med de andre... " Den vil jeg ha!" sa gutten mens han pekte ivrig på det lille nøstet. Bonden satte seg på kne ved siden av gutten og sa," Gutt, du vil ikke ha den valpen. Han vil aldri bli i stand til å løpe og leke slik som de andre valpene."

Den lille gutten gikk et skritt bort fra gjerdet, han bøyde seg og begynte og dra opp det ene buksebeinet. Da så bonden at gutten hadde stålskinner på hver side av leggen, som var festet til en spesiallagd sko.

Gutten kikket opp på bonden og sa " Du skjønner, jeg løper ikke så bra jeg heller, og han der vil trenge en som forstår." Med tårer i øynene, bøyde bonden seg ned og plukket opp den lille valpen. Forsiktig la han den i armene på den lille gutten. "Hvor mye koster den? "spurte den lille gutten

"Ingenting!" svarte bonden. "Ingen betaler for Kjærlighet?.

Under kommer det ett gjesteinnlegg fra en person som jeg respekterer enormt høyt og som betyr utrolig mye for meg i REAL LIFE. Nemlig min egen mann Viggo Frantz. Han tar opp ett viktig tema som jeg helt klart er 100% enig i.

Man skal være frisk for å kunne være syk i dagens samfunn.

Ganske så lenge siden jeg har blogget nå og det av div forskjellige grunner, men nå fant jeg ut at det var tid for å blogge litt igjen. Så hva skal man blogge om, jo rett og slett etaten NAV.
NAV er i utgangspunktet en etat som positiv å ha for oss nordmenn men hva skjer når du søker om bistand eller andre ting på ditt lokale NAV kontor?
Før jeg svarer på det skal jeg skrive om det faktum at det kan være forskjellige grunner til at man er en del av NAV sin statistikk. Det finnes mange forskjellig skjebner et NAV kontor, og mange forskjellige grunner til at mennesker er der. I og med at NAV har valgt å legge sosialtjenesten inn under samme tak som arebeidskontoret, er "resepsjons" område en salig blanding av sosial klienter av div sorter, arbeids søkende, permitterte mennesker, frustrerte fedre som ikke har fått utbetalt sine penger i pappa permisjonen osv. Dette faktum gjør at de som jobber i "resepsjons" område må håndtere utallige forskjelle saker i løpet av en dag. Akkurat det kan jeg forstå at kan være vanskelig å håndtere og jobbe med, men allikevel så er man ansatt for å "hjelpe" de som (etter lang vente tid) kommer til skranken. Disse menneskene er det en NAV bruker ser og så er det jo saksbehandleren man får tildelt, vel det vil si det er langt i fra sikkert at man får treffe sin saksbehandler.
Så til det som overskriften sier: Er NAV der for å hjelpe eller ødelegge mennesker?
Har man loven på sin side er NAV ment å være en etat som skal hjelpe deg, men er det sikkert at man får den hjelpen? NEI, er mitt klare inntrykk av NAV tjenesten, for før du får den hjelpen du skal ha må du sannsynligvis sloss ganske så kraftig for å få det du har krav på. Det på tross av at du har sent papirene du skal sende og sendt meldekort til rett tid er langt i fra sikkert du får den hjelpen du har rettmessig krav på. Være seg dagpenger, sosialstønad, pappa permisjons penger, støtte til hjelpe midler osv. Nei i mange tilfeller (har tilgode å høre om en eneste som ikke har måtte fighte) så må du virkelig gå så langt som å bruke advokat og media for å få det du har krav på.
Og i denne prosessen er jeg rimelig sikker på at NAV er grunnen til at noen mennesker får store problemer, for det er hevet over en vær tvil at du skal være rimelig sterk psykisk for ikke å la deg knekke av NAV. For selv om man vet at man har gjort det man skal og levert inn det som kreves, så virker det som at det er en egen lov i NAV som sier at de skal lage så mye problemer som mulig. Du får forskjellige svar fra gang til gang og ikke minst fra person til person, og du må helt garantert forklare deg på nytt hver gang. Så sant du ikke er så heldig at du har en saksbehandler som er tilstede da. Er det slik at de skal forsøke å knekke de som allerede er i en uheldig situasjon, er det en regel som er uskreven hos NAV?
Et annet stort problem jeg ser at NAV bygger oppunder er rasisme, ikke det at jeg sier at NAV er rasistiske men at de er med på å skape det. Jeg for min del kunne ikke brydd meg mindre om hvilket land du kommer i fra, så lenge vi kan snakke sammen på norsk og du følger (så godt som mulig) norske lover og normer. Men langt i fra alle tenker sånn og det blir ikke bedre når man ser at en av våre nye landsmenn parker sin 2011 Mercedes på parkeringsplassen, og går inn på NAV. Når i tillegg denne personen går til sosialtjenesten ja da er det mange som tenker sitt. Nå kan selvfølgelig ikke man påstå at den personen ikke har vært maks uheldig og ent på sosialkontoret, men da skal han få beskjed om selge bilen og leve på det han får for den. Problemet er ikke den ene men at det er flere av vår nye landsmenn som virker å få alt kastet etter seg av NAV, mens en nordmann må sloss for å få noe som helst. Er dette fordi NAV er livredde for å bli stemplet som rasistiske og med finner det letter å gi de det ber om? Ikke vet jeg men det jeg helt klart vet er at det er slik det blir oppfattet av mange nordmenn og med så er NAV med på bygge oppunder rasisme.

Nå er det ikke slik at man skal tro at det bare er å dra på NAV så ordner alt seg, og ja det skal settes krav for at man skal få bistand av den ene eller den andre sorten. Men når en NAV bruker kjenner bedre til lovene enn det en NAV ansatt gjør så er det noe som ikke stemmer. Og det faktum at dette skjer ofte, er nok mye av grunnen til at de som ikke er "faste" brukere av NAV for seg en på tryne når de tyr til NAV.
Så min konklusjon av NAV blir som følgende:
NAV er en etat som i utgangspunktet er ment for å hjelpe nordmenn så lenge kriterier er innfridd, dog skal det selv da være vanskelig å få den hjelpen/bistanden du har krav på. Som betyr at NAV i mange tilfeller er ødeleggende både økonomisk og psykisk, mer enn at de er til for hjelpe.



Ja jeg kommer med harde påstander i denne bloggen og jeg tar opp en ting som ingen vil si høyt, men hva er din mening/opplevelse av NAV? Er NAV der for å hjelpe eller ødelegger de mennesker? 

Viggo Frantz

vfrantz.blogg.no

Mye som skjer om dagen er jo i absolutt siste innspurt på skolen... Grugleder meg til stelledag den 2 mars og alle forberedelsene dette medfører... Er jo ikke lenge til fagprøve nå og ser lyset i enden av tunnellen :)

Praksisen  på sykehjemmet og går også veldig bra, selv om det går litt tregt.... 30 vakter igjen før papirene er i orden av real erfaring :D da gjenstår kun prosjekt på 30 a4 sider og fremførelse og å bestå medisinkurs!

Dette har vært 2 år slit med mye gleder, noe sorger, mange tårer , noe sykdom og masse erfaring og læring :D

Skal bli så enormt glad for når jeg er ferdig og kun forholde meg til å jobbe og holde meg faglig oppdatert :D

Det er en intens utdannelse som alle bør være smertelig klar over, før man begynner når man skal sjonglere med vanlig jobb, praksis dager, 2 dager på skolen i uka, selvstudiedager, oppgave og prosjekt skriving, stelledager, ha 3 barn, mann, følge opp barna til daglige aktiviteter, middager, vasking, rydding og alt det resterende huslige..

Husk at det er viktig å være innstilt på hva man går til før en slik utdannelse, hvis ikke kan man virkelig gå på en smell 1 eller flere ganger.. Noe som jeg har gjort flere ganger.. Men jeg står på og gir ikke opp!!! Dette vil jeg og skal jeg greie!!!!



Selvmord er ett veldig tabubelagt tema i samfunnet, men allikevel er det flere og flere som velger bort sitt liv. Hvorfor er noe ofte pårørende ikke får ett svar på. Og de som får ett svar i ettertid kan få større problemer med å akseptere valget personen har tatt. Ofte kommer selvmord av psykiske lidelser og depresjoner, men selvmord kan også forekomme grunnet mange andre ting som sykdommer, samfunnet, mobbing,mishandling, misbruk og jeg kan vel egentlig fortsette i det uendelige. Valget mitt her nå å skrive om dette er fordi at jeg fikk beskjed for 3 dager siden at en barndomskamerat har gått bort.. 30 år.  Tenker fort tilbake i tid hvor alle minnene strømmer på... Er ikke mer enn 3år siden jeg fikk beskjed at min kjære bestekamerat Espen tok sitt eget liv. Har vel egentig aldri kommet over det.. Foruten min nærmeste familie var Espen mitt ett og alt. Bestekamerat gjennom 20 år og onkel til mine barn. Vi var vel besviset for at man ikke trenger blodsbånd for å være bror og søster... Han var min venn som jeg valgte til min bror og familiemedlem. Og gjennom Psykiske problemer i familien i mange mange år og blant venner har vi opplevd både det ene og det andre. Min far er fortatt suicedal og får oppfølging av voksen psykriatisk, akutt team og hjemmesykepleien kontinuerlig. Så familien vår er godt inne i det kan man si.... Men hva driver en person til å faktisk gjennomføre ett drap på seg selv? Jeg har mine egne meninger og tanker i forhold til akkuratt dette med tanke på hva jeg selv har vært igjennom... Selvmord er komplekst og veldig tabubelagt tema som sagt... Hver skjebne som endes slik, er forskjellig.. Årssakssammenhengene er ofte uklare, variasjonen er stor, og vi trenger bedre forståelse for hva som leder enkelte til å ende sin depresjon på denne måten.De siste årene har mer enn 500 mennesker hvert år begått selvmord, og tusenvis av etterlatte rammes hardt. Dette er den vanligste dødsårsaken blant unge menn i Norge. Selvmord fører til flere dødsfall enn trafikkulykker. Ifølge Folkehelseinstituttet er det 4 000?6000 innleggelser i sykehus hvert år på grunn av alvorlig selvskading eller selvmordsforsøk. Hver av disse er mennesker som har sin familie, sine nære og sine kjære, og mange tusen berøres. Vi kan telle antallet, men vi kan aldri måle den sorg, den fortvilelse og den håpløshet de livene som er berørt er fylt med. Samfunnet har et stort ansvar for å bidra til å forebygge og redusere omfanget av selvskading og selvmord. Handlingsplanen mot selvmord ble avsluttet i 2002, og det er iverksatt en rekke tiltak på bakgrunn av denne. De har imidlertid ikke ført til en reduksjon i antallet selvmord og selvskading de siste ti årene, noe som tilsier behov for en ny og forsterket innsats.Vi må erkjenne at psykiske lidelser er lidelser på lik linje med andre folkesykdommer. Det rammer mange, det rammer hardt, og vi er nødt til å gjøre mer for å forebygge, behandle og bekjempe. Vi må, som samfunn og som medborgere, gjøre mer for å hindre at mennesker skader seg selv eller går til det skritt å ta sitt eget liv...Jeg mener at omfanget av den enorme gruppen som rammes av psykiske lidelser, gjør at vi er nødt til å erkjenne dette som en folkesykdom, og gi dem den oppmerksomhet og den nødvendige prioritering som denne anerkjennelsen innebærer...Mer åpenhet betyr også mer informasjon og mer kunnskap. Folk kan bli flinkere til å se etter tegn på problemer, oppdage disse og støtte dersom en som står en nær, har et stort behov for det. Å gripe fatt i dette krever selvtillit, og det krever kunnskap og at en vet hva en skal gjøre når en oppdager utfordringene... Dette er så enormt VIKTIG å huske på ! Husk at vi er "bare" mennesker med følelser, tanker.. Og ingen , absolutt ingen er "unormale"... Veldig mange i tidlig stadium får ikke den hjelpen de trenger eller har pårørende som ikke "ser" personen. Ofte kommer unnskyldninger om latskap, adhd, agressjonsproblemer, rusproblemer etc fra samfunnet og pårørende.. Som faktisk kan gjøre problemene verre og mulig vanskelig å behandle i ettertid. Ikke forhåndsdøm, men strekk hånden frem og hjelp! Bry deg! Det kan bety forskjellen mellom liv og død.

Denne skrev jeg tidligere i bloggen, men men omhandler ett så viktig tema at flere burde lese den!

Dagene raser forbi og det nærmer seg avreise for min kjære mann. Rettere sagt il Tirsdag reiser han en uke i militæret igjen, så da er det for meg å holde fortet her hjemme med jobb, praksis, skole, barnas hobbyer+ skole.. phuuu... Er ikke vant til å selv kjøre, hente og bringe barn da mitt fokus har vært på jobb og utdannelse de siste månedene.. Derfor har min kjære mann vært snill og hjulpet til på det området der... Så kommer til å bli skikkelig uvant å ikke ha han hos meg i en uke...

Men jeg skal være ærlig, og si at jeg ser litt frem til at han reiser avgårde også.. Ikke for å være stygg eller negativ, meeen skal bli litt deilig å få noe tid fra hverandre.. For det er en helt herlig følelse når han kommer tilbake igjen...:) Det er så enormt viktig å få tid til å savne hverandre også i ett ekteskap. Og tror og føler det er noe vi trenger for tida :P  Jeg elsker min mann utrolig høyt og vi er bestevenner og kan snakke om alt og finne på det meste sammen.. Men pga ulike grunner så er det å forholde seg det den hverdagslige rutinen for å få det til å gå rundt fra uke til uke som gjelder for tiden.. dette mest for at døgnet rett og slett har alt for få timer!! 

Min mann er for tiden arbeidsledig og går hjemme så skal bli litt deilig å få litt tid for meg selv og hehehehe

Ser litt frem til å :

*se på hva jeg vil av chickflicks filmer og kunne se "dritt" programmer som han kaller det :P uten at han sitter i bakrunnen å slenger kommentarer eller forstyrrer med å snakke i skype hahahaha og spise fisk og skalldyr til middag, da mannen er hyyper allergisk!!! :P

Men alt i alt.... Kommer til å savne han masse, men ser frem til å få kjenne på savnet og følelsene som da automatisk kommer.. Kjærligheten merkes ekstra sterkt til en person når savnet kommer også :)

Hva mener dere?  Er det sunt for forholdet med alene tid eller er det en egoistisk tanke?